Unitarisme i Norge

Verden består av mennesker av alle slag. Ulike kulturer, ulike raser, ulike kjønn, ulike legninger – og ulike religioner. I en ideel verden skulle vi mennesker gå side om side med hverandre i fred og fordragelighet og akseptere ulikhetene. Vi skulle respektert og tolerert annerledesheten. I unitarisk tro handler det om at vi skal bruke ulikhetene og lære av hverandre heller enn å slå sannheter i hodet på hverandre.

Verden i dag er i bevegelse. Mennesker flytter seg raskt over landegrenser – ofte nettopp for å lære om andre mennesker. Vi drar til nye land og viser som regel respekt for reglene og kulturen som gjelder for det landet vi besøker. Det samme forventer vi fra de som kommer til vårt land. Men fordi vi har fått mulighet til å reise mer og fordi vi fikk internett så har den store verden blitt mindre og vi lærer mer av hverandre. Strenge regimer vi finner i enkelte land blir utfordret fordi befolkningen lærer om andre «ukjente» verdier de gjerne har lyst til å utforske. Ofte handler denne «kampen» om det vestlige mot det østlige, kristne mot muslimer, heteroer mot homofile feks. Ofte er det vestlige sett på som «fasiten» og østen som skal lære av oss, noen er redde for at muslimer skal komme og overta den kristne verden, og fortsatt i mange land er homofile straffet med dødstraff. (I 68 land anses homofili som kriminalitet – i 8 land kan du bli dømt til dødstraff) I vårt naboland Russland er det ikke tillatt med opplæring i skole om homofili. Det kan være livsfarlig å være homofil i nabolandet vårt Russland)

Her i Norge har de fleste homofile det godt. MEN, det er etter en 50 års hard kamp for å oppnå rettigheter. Og fortsatt lever tusentalls mennesker i skjul for sin familie og venner. De tør ikke være seg selv og stå opp for seg selv. Du må være homofil selv for å faktisk forstå hva dette betyr for deg som enkeltmenneske.

Heldigvis er det mange organisasjoner som jobber for ulike menneskers rettigheter – og heldigvis er mange av disse støttet av staten. Skulle bare mangle for staten er jo oss! Og jeg tror de aller fleste mennesker støtter at mennesker ER ulike. Jeg tror de fleste mennesker i Norge har toleranse for at innbyggere i landet Norge består av masse gode mennesker fra mange ulike land, som gjør landet vårt rikere og landet går videre og utvikler seg og får nye impulser.

Mennesker blir rikere av å lære av hverandre!

Mennesker som liker idrett melder seg kanskje inn i idrettslaget. Kristne melder seg inn i sin lokale kirke. Det er afrikanske organisjoner og muslimske organisasjoner. Det er Moskeer, Templer, Synagoger og Kirker rundt om i Norge hvor mennesker møtes i felleskap. Hver og en lever vi våre liv og velger selv hvem vi skal være og hvor vi hører til. Det er kjempespennende og en stor fordel med å bo i Norge. Vi er heldige!

Når man er i et felleskap hvor man finner likheter og man har kanskje de samme verdiene så føler man seg «hjemme». Det er dette felleskapet man ønsker å være en del av og kanskje også være med å kjempe for å utvikle. Da har man kanskje noen vedtekter som danner grunnlaget for verdiene man skal ha i dette felleskapet og melder man seg inn i dette, så er man også enig i disse vedtektene.

Unitarbevegelsen i Norge hadde også vedtekter. Mennesker meldte seg inn fordi de syntes vi hadde gode verdier. At en statsforvalter sier at medlemmene ikke visste hva de meldte seg inn i er en dramatisk nedverdigende uttalelse, vil jeg si. Det er voksne mennesker som tar en avgjørelse – og staten sier at de ikke vet hva de gjør..

Unitarforbundet har eksistert som trossamfunn i over 13 år. Vel, vi har en over 100 årig historie i Norge, men det var først i 2007 at vi fikk godkjent vigselsrett. Faktisk var Unitarforbundet det første trossamfunnet som inngikk ekteskap mellom homofile. Selvfølgelig! Kjærligheten er da like stor om det er to kvinner som elsker hverandre enn en mann og en kvinne. Og helt siden 2007 har vi ikke krevd at de som benytter seg av våre seremonitilbud måtte være medlemmer. Og ville man være medlem så skulle det være gratis. Det er ikke så mange tros og livssamfunn som har hatt det slik. Nå i dag – har ALLE det slik. Til og med Human-etisk forbund som har økt medlemsmassen til over 100 000 mennesker ved å både motta statstilskudd og medlemsavgift av sine. Og for å få ekstra medlemmer tvang de altså de som ville benytte seg av seremoniene deres til å være medlemmer. Det samme har jo kirken gjort i alle år – så akkurat her er ikke HEF bedre enn Kirken i hvert fall.

På våre medlemssider sto det at medlemmene kunne få lov å være med å bestemme hva Unitarbevegelsen i Norge skulle være. Demokrati heter det visst. Nå er ikke våre hjemmesider laget for trangsynte byråkrater, men vi forsøker å vise hvem vi er og at i Unitarforbundet kan dere som medlemmer være med å bestemme hva vi skal være og hva vi skal jobbe med. Vel, dette var ett av punktene som Statsforvalteren brukte mot oss i sitt avslag.

Om Vigselsretten

Når man tilhører et felleskap vil man kanskje også bruke de tilbud felleskapet har. Kanskje låner man klubbhuset for å ha sitt 50 årslag. Kanskje vil man bruke kirken sin for å gifte seg i – og benytte presten som er ansatt av kirken. På den måten er man også med å støtter organisasjonen man vil tilhøre økonomisk.

I 2022 ble Unitarforbundet fratatt vigselsretten. Gjennom 13 år har vi viet kanskje opp mot 1000 ektepar. Alt for mange! – sa Statsforvalteren og mente dette måtte stoppes!

At 1000 brudepar har valgt Unitarforbundet som sin vigsler må jo være av en grunn. Jeg tenker at de hadde en god grunn. Så var det vel slik at vi dekket et behov brudepar hadde. Kanskje var det nettopp det at de fikk lov å ta valg selv. At en bryllupsfest ikke skal handle om kristendom eller humanisme, men om de to som står der og skal si ja til hverandre. I alle våre vielser har vi fulgt reglene som staten har satt. Det hadde holdt det – å lese en enkel tekst om ekteskapet som staten har bestemt at du minimum skal høre og dere skal si ja til hverandre med to vitner til stede og underskrive ekteskapskontrakten. Men vi ville gi brudepar mulighet til å fylle sin seremoni med musikk de liker, med dikt de liker, men tekst om kjærlighet og ekteskap valgt av brudeparene selv. Så valgt de selv om de ville ha enkelte innslag av religion, enten det nå var kristent, muslimsk eller hinduistisk. Hvorfor? Jo fordi en vielse bør ikke handle om staten – eller organisasjonen som gifter dem! Det valget har de lest om og satt seg inn i – FØR de viet seg!

I Unitarbevegelsen er ingenting viktigere enn kjærligheten! Den er viktigst og danner grunnlag for både respekt, toleranse og frihet! I møte med tusenvis av mennesker – brudepar, familien, gjestene og vielsessteder – har jeg som vigsler i Unitarforbundet formidlet hva som er viktigst! Kjærlighet!

Det må være mye bedre å misjonere Kjærlighet enn å misjonere religiøse «sannheter» ingen har!

Statsforvalteren sier nei! Nei, nei og atter nei! Dette er ikke hva Norge og nordmenn trenger. Dette til tross for at Unitarbevegelsen er en tradisjon og en religion og et livssyn som vokser over hele verden! Og religionen og livssynet stammer fra 1500-tallet.

FRIHET

Det helt grunnleggende i Unitarisk fellskap og tro er friheten! Vi er dogmefrie og har altså ikke noe fasit på tro. Du kan få tro på akkurat hva du vil så lenge det hjelper deg til å bli et bedre menneske.

Edvard Grieg fant troen i naturen – og naturen var også en viktig del av hans musikk-komponering. MANGE mennesker finner sin gud i naturen og tror på det som naturen gir oss. Hva er galt med det? Sier staten at det ikke er riktig? Er de gud?

Mange tror på en kristen Gud eller en muslimsk Allah – noen tror på mange guder. Men det er en tro. Det er derfor det heter tro. Ingen eier sannheten! Sannheten er det vi gjorde i går. Ikke hva vi gjør i morgen. For å leve gode liv for oss selv, må vi først og fremst sørge for at vi er gode mot oss selv. Først da kan vi være noe godt for andre. For å være god mot deg selv, så er det mange som velger å ha noe å tro på. Noe du kan finne støtte i og som hjelper deg i hverdagen. Styrking av selvet – hva bør du gjøre for å være godt menneske? Kanskje kan du lære noe av hinduismen for å bli bedre? Kan kjærlighetsreligionen Islam være noe?

Gud er èn – men det er mange veier til denne guden!

Dette er ordene til Francis David – Unitarenes far. Det kunne ikke være lett å gå ut med at det ikke var en stat som skulle bestemme friheten til å få tro hva vi ville på 1500-tallet. Unitarismen har også gått gjennom noen harde tider opp gjennom hundreårene. Forfulgte og forbudte. I Norge ble det også på 1920-tallet sett ned på i Stortinget. Det å avvise treenigheten i Norge på den tiden var nok ganske sjokkerende.

Jeg må snakke for meg selv når jeg sier at det er bare èn gud. For meg er gud bare et begrep på «det gode». Der du henter kraft for å bli et bedre menneske. Du kan egentlig kalle det hva du vil – gud blir bare som et fellesbegrep. Noen ganger kan jeg tenke at det er min samvittighet som snakker med meg. Livssynet mitt – eller synet på et liv – gjør at jeg ønsker å være et så godt menneske som mulig. Jeg prøver å tenke hva jeg kan gjøre for å gjøre et menneske glad en dag feks. Jeg ber om råd – og stemmen inni meg svarer. Det er ingen stemme som sier inni meg at i dag skal du slå noen eller juge til noen. Der kommer min samvittighet inn og sier at det er ikke riktig å gjøre.

Så sier mange sikkert – at nei dette er ikke å tro på en gud! Vel, det bryr jeg meg ikke om så lenge det er dette som hjelper meg. Da kan den som motsier meg tro på det som gjør hen til et godt menneske.

Da jeg ble med i Unitarkirken i Norge ble jeg også hetset og forfulgt. I tillegg til å være Unitar og ikke trodde på en hellig ånd – eller trodde at Jesus var en gud – var jeg også homofil og jeg drev i tillegg en blogg som hette «størst av alt er kjærlgheten». Jeg fikk anonyme meldinger om at jeg ikke hadde noe rett til å snakke om kjærlighet for «homsing» handlet ikke om kjærlighet. Jeg burde sette bilde av meg i kjelleren for å skremme bort rottene og jeg burde kappes hodet av og hodet burde settes ut i skogen for å se om det ble bedre jord.. Jeg ble oppringt jevnlig av personer som mente jeg skulle til helvete, fordi jeg var unitar, homofil og snakket om kjærlighet. Bibelens budskap og de fleste religioners regel nr 1.

Hva om disse menneskene satte seg ned – FØR – de skrev disse meldingene og tenkte: «Det jeg tenker å gjøre nå er det godt for noe/noen?» «Hvilken rett har jeg til å dømme et annet menneske?» – eller «Eier JEG sannheten?»

Tolkning av trosloven – eller er statsforvalteren gud selv?

Er det trosfrihet i Norge? Ja- det vil jeg tro i et demokratisk land. Og det er riktig at Unitarbevegelsen i Norge ikke forsvinner selv om vi ikke mottar statstøtte. Men Statsforvalteren tar feil når de mener at medlemmene våre ikke vet hva de melder seg inn i når de blir medlemmer i en norsk Unitarbevegelse. Spør heller de som er tvunget til å være medlemmer i tros og livssynsamfunn – vet de egentlig hva de er medlem av – eller måtte de melde seg inn i det for å få gifte seg?

3 mennesker skal tolke en troslov, sittende i en juridisk avdeling i Statsforvaltningen – byråkrater og som kjent kan byråkrater være ganske trangsynte. Når den nye trosloven kom var det aldri i mine tanker at dette skulle ramme Unitarforbundet som jeg hadde ledet i 13 år. Aldri mottatt en klage hverken fra Statsforvalter, Skatteetat, medlemmer eller våre «brukere». Man skulle tro at en ny troslov skulle bety utvidelse av demokrati – utvidelse av gamle tankesett og påvirkning fra en statskirke. Men slik skulle det ikke være.

På Human-Etisk Forbund sine hjemmesider står det om Likestilling for tros- og livssynsamfunn

Det å likestille livssynssamfunn betyr at staten skal likestille alle tros- og livssynssamfunn i Norge.
Staten skal være en nøytral tilrettelegger, slik at livssynene (både religiøse og ikke-religiøse) kan blomstre fritt.
BARE SÅ DET ER KLART: VI ØNSKER OSS IKKE ET SAMFUNN RENSKET FOR TRO OG LIVSSYN, SOM VI NOEN GANGER ANKLAGES FOR.
VI ØNSKER AT STATEN SKAL VÆRE NØYTRAL OG IKKE SKAL TA STILLING.

Vel, HEF har kanskje vært flinke på dette i forhold til statskirken – og de har jo til tider være ganske brutale i sitt syn på DNK sin makt i Norge. Og denne kampen de hevder de har gjennomført gjelder stort sett bare mot DNK:

De har ikke stått opp for Unitarbevegelsen da vi fikk nei fra staten.

Ja og hvorfor skulle de det? Det er ganske åpenbart at HEF er foretrukket nettopp av Staten. Det la ikke statsforvalteren skjul på og det legger jo heller ikke HEF skjul på – og dermed møter de seg selv litt i døren. De har overtatt «det store antallet vielser» vi hadde – de satser vel også på at de får noen nye medlemmer å legge til. Selvtilliten er det ikke noe å si på i HEF. Gjennom 70 år er de blitt steinrike og fått enorm makt – velsignet av staten.

I dag har HEF og også andre godkjente vigslere og seremoniholdere overtatt det Unitarforbundet lenge var enslige om.

Vi måtte vike og HEF og Humanistene som ligner hverandre så mye at de må ha egne linker for å forklare sin lille ulikhet. Det er mer å foretrekke.

Så kan iallefall ingen si at Unitarforbundet var forgjeves.

Unitarenes historie i Norge
Av Knut Heidelberg

Til interesserede! Jeg tillader mig at foreslaa, at der bliver dannet et unitarisk kirkesamfund i Kristiania og samtidig og i forbindelse dermed et ”norsk unitarisk samfund”.

Slik innledes historien til den organiserte unitarisme her i landet. Unitarismen vokste opprinnelig fram som kirkesamfunn på 1500-tallet i Transilvania og kjennetegnes for sin avvisning av treenighetslæren og Jesu guddom, senere først og fremst for sin absolutte dogmefrihet. Nå etablerer en variant seg i Oslo og lever et kort og intenst liv fra 1893 til 1937. Før dette var det bare en og annen i Norge som sto fram som unitar, som for eksempel Edvard Grieg.

Sitatet over er hentet fra innledingen til et hefte som Hans Tambs Lyche spredte i 1893. Han hadde da kommet hjem fra Amerika, der han i mange år var aktiv som unitarprest. Tambs Lyches forsøk på å danne en unitarkirke faller i fisk, men ikke uten videre. Heftet fører i 1894 til en heftig artikkeldiskusjon mellom ham og den profilerte statskirkepresten Thorvald Klaveness. Så etablerer han heller landets første unitariske tidsskrift, Frie Ord.

Året etter kommer forfatteren Kristofer Janson til Oslo for å holde foredrag. Også han har vært mange år i USA som unitarprest for norske emigranter. Det var Bjørnstjerne Bjørnsons fortjeneste at det ble slik. Aftenpostens referent skriver 7. januar 1895 begeistret om hvordan Janson forteller om den unitariske kristendom som skal fjerne dogmer og tvangskristendom. Bort med treenighetslæren, Jesus var et menneske – ikke noen guddom, er blant de mange ting hans tilhørere får høre. Ned med den statskirkelige ortodoksi og fram med den frisinnede kristne tro, men fremfor alt: nei, til dogmer og trosbekjennelser, er hovedtrekkene ved budskapet. Forsamlingen skal ha klappet i begeistring. Noen uker etter er landets første unitarkirke dannet. Den døpes ”Broderskabets Kirke” og har i sitt valgspråk at den vil følge Jesus og hans etiske lære.

Deretter går det meste galt. Janson blir mer eller mindre sparket ut av sin egen kirke. Den endrer navn til ”Unitarisk Samfund” og en annen hjemvendt unitarprest fra Amerika overtar som leder, Herman Haugerud. Han skal lede menigheten fram til sin død i 1937. Så går unitarsamfunnet i oppløsning uten å sette særlige spor etter seg i vår kirkehistorie.
Årsakene til at det gikk galt har lenge vært ukjente, men det er nå mulig å peke på noen faktorer. I det innsamlede historiske materialet som nå er tilgjengelig, er det mulig å spore to (kanskje tre) innbyrdes konkurrerende unitarbevegelser i Oslo mellom 1893-1905. I motsetning til hva man tidligere har trodd, nemlig at det bare var Jansons unitarkirke som var rådende. Sannheten er heller at Jansons unitarkirke hadde kort levetid – muligens bare fra 1895-1898 (uansett ikke ut over 1905) – mens den unitariske bevegelse samlet sett levde fra 1893 til 1937. I lærebøker fremheves norsk unitarisme gjerne som synonym for Jansons unitarkirke, men som det vil fremgå er det heller slik at Jansons posisjon så langt har vært ensidig fremhevet og må nå revurderes. Den viktigste årsaken til dette er at Janson tilhørte den unitarbevegelse som tapte i konkurransen. Den som vant var den som Tambs Lyche og Haugerud representerte: den radikale unitarisme. Janson var konservativ unitar, dessuten ødela han alt for seg selv da han ga seg i kast med spiritismen. Konkurransen begynner i USA på 1880-tallet og avsluttes i Oslo 1905.

Det diskuteres mye om hvordan unitarismen oppsto i Amerika, men uansett hvordan dette skjedde, så var situasjonen i amerikansk unitarisme på 1880-tallet slik at den var i ferd med å dele seg i to hovedretninger: En konservativ retning som mente å representere Jesu egentlige lære og en radikal retning som gjerne var mer opptatt av å være en allmenn religiøs
bevegelse, ikke nødvendigvis knyttet opp til en bestemt religion, men kanskje like godt en slags religiøs humanisme.
Vi vet nå at Tambs Lyche og Haugerud tilhørte den radikale unitarisme, mens Janson var tilknyttet den konservative. Det betyr at den unitarkirke Tambs Lyche inviterte til i 1893 var noe helt annet enn den som Janson etablerte i 1895. Førstnevnte ville ha en religiøs humanistisk unitarkirke og samlet inn en rekke navn til interesserte medlemmer, men fant disse for få. Janson overtok navnelisten og etablerte en kristen unitarkirke. Kan vi regne med at disse medlemmene som var med på å etablere Jansons kirke, kjente til forskjellen mellom de to konkurrerende unitarretningene? Det de hørte Janson si på møtet i 1895 kunne i utgangspunktet minne mye om det de leste i Tambs Lyches hefte fra 1893. Det er høyst forståelig at mange av dem gikk inn i Jansons kristne unitariske kirke i den tro at dette var en religiøs humanistisk kirke. Senere, da misforståelsen gikk opp for dem, ble skuffelsen så stor at de tvang Janson til å frasi seg sin prestestilling.

Tambs Lyche var antakelig den eneste i unitarmiljøet som fullt ut forsto forskjellen mellom hans og Jansons unitarisme. I en rekke artikler i Frie Ord allerede bare noen uker etter at Broderskabets Kirke var stiftet, advarer han kraftig mot Jansons unitarisme og oppfordrer igjen til at man må danne en alternativ unitarkirke. Kanskje han også kjente til den krasse kritikk som rammet Janson fra deler av det amerikanske unitarmiljøet. Der var man meget skuffet over Janson, og anklaget ham for å la sin person bli for fokusert og dominerende – og ikke minst opprørt over Jansons spiritisme.

I 1898 føler Janson seg presset til å fratre sin prestestilling. Deretter fortsetter urolighetene innad i menigheten helt til en stor gruppe melder seg samlet ut i januar og februar 1900. Menigheten står nå ribbet tilbake, men som en ren religiøs humanistisk kirke, og med et nytt navn ”Unitarisk Samfund”. Både lovene for denne og Broderskabets Kirke er bevart. Det er som å lese om to forskjellige unitarkirker, og det er jo det det også er snakk om. Den konservative unitarismen i Norge tapte. Men tapet var ikke umiddelbart med Jansons avgang og masseutmeldelsen 1900, for han fortsatte privat å innkalle til unitarmøter.

I mellomtiden forsøker Unitarisk Samfund å stable seg på beina igjen og sender beskjed til Haugerud i USA. Han kommer tilbake i 1904 og overtar som prest. Da oppstår den situasjonen at Janson og Haugerud konkurrerer om sine unitarmøter. I Oslo innkaller de til møter på søndager til samme tidspunkt, men i forskjellige lokaler. Slik blir det en periode mulig å følge konkurransen mellom den konservative og den radikale unitarbevegelse gjennom møteannonseringen i Norske Intelligenssedler. Dette pågår helt til april 1905, da Jansons ser seg slått. I alle fall her i Norge, men han fortsetter med litt møtevirksomhet i den menigheten han opprettet i Danmark.

Haugerud går straks i gang med å revitalisere kirken, men det er for sent selv om en og annen optimistisk medlemsøkning finner sted. Alle tiltak synes å slå feil. Det unitariske kor og den unitariske ungdomsforening, med Tambs Lyches sønn som sekretær, legger fram et aktivitetsprogram som kan ta pusten av enhver, forsøket på å danne unitarmenighet i Skien … alt – absolutt alt – slår feil. Ja, selv menighetens eget medlemsblad, Unitaren, opphører etter bare én årgang! Haugerud gir ikke opp. Han drar i 1909 til England og ber om penger til kirkebygg, unitarer i Ungarn samler inn penger (et håndskrevet brev fra den ungarske unitarbiskop Joseph Ferencz er bevart: 1000 kroner gir ungarerne). Det blir aldri noekirkebygg. Det blir taust omkring unitarene, menighetens møter annonseres ikke mer. Det er omtrent nullopptak av medlemmer fra 1919 til 1937. Unitarisk Samfund synes å dø ut av seg selv. Kirkebøkene leveres inn, og 1950 forteller folketellingen at det bare er 17 unitarer i landet. Men de norske unitarenes historie slutter ikke her.

Det kan se ut som den konservative unitarisme igjen har reist seg og trukket det lengste strå. En judaisert kristen unitarisme som ser seg som en forlengelse av norsk og transilvansk unitarisme, er nå representert her i landet i det registrerte trossamfunnet Unitarforbundet Bét Dávid (Den norske unitarkirke). Spørsmålet er om Janson hadde vedkjent seg denne formen for kristen unitarism